Det som var og det som skal komme

Jeg har tatt beslutninger om fortid og fremtid. Jeg har bestemt at jeg er fornøyd med innsatsen min på videregående, og da spesielt siste året. Karakterene mine er jeg også fornøyd med, selv om de selvfølgelig kunne vært bedre; jeg kunne for eksempel gått ut med seks i snitt, men det gjorde jeg altså ikke. Som alle andre mennesker, så har jeg mine begrensinger, og jeg har strukket meg så langt jeg kan for å oppnå de resultatene jeg nå har fått. Jeg tillater ikke lenger tanken om hva som kunne ha vært, hva jeg kunne ha oppnådd i en annen situasjon, å forstyrre meg. Jeg godtar at jeg, i nåtid, har gjort mitt beste, og resultatet av det er gode karakterer som jeg er stolt av.

Når jeg en gang begynner på universitetet, har jeg stor tro mine begrensinger har minket, og at jeg dermed kan yte enda mer. Jeg fryder meg over tanken på dette. Jeg fryder meg over all den lærdommen jeg vet venter på meg, når jeg en gang velger det, og er klar for å ta det steget. Enda har jeg ikke bestemt meg for hvilke fag jeg vil ta; for egentlig vil jeg bare ta alle. Jeg vil i allefall ta innføringsåret i psykologi, og godt mulig musikkterapi. Etter dette er jeg en smule rådvill; jeg vil så mye. Jeg vil ta arkeologi, medievitenskap, sosiologi, norsk og litteraturvitenskap. Jeg kan godt tenke meg å bli professor, uansett hvilket fag jeg nå velger å ta. Jeg liker å jobbe hardt, og ikke minst å lære. Jeg tenker på en professor som en som har lært utrolig mye, men som allikevel fortsetter å lære av andre mennesker og i tillegg får ta stor del i verdens nye oppdagelser.

Men heldigvis har jeg en god stund igjen før jeg må ta det endelige valget; for om litt over en måned flytter jeg til Manger for å gå ett år på folkehøyskole. På Manger går jeg kun fordi det er noe jeg har hatt lyst til aldri så lenge. Det blir et etterlengtet friår, fylt med musikk, vennskap og glede. Jeg vet at året på Manger kommer til å bli noe jeg aldri, aldri kommer til å angre på at jeg valgte. Jeg har ikke så mange ”skikkelige” mål med å gå der, men én ting har jeg bestemt; jeg skal ikke påta meg noen verv i form av elevrepresentant eller annet. Det er ikke det at det gjør meg noe som helst å være det, det er bare det at jeg har en liten tendens (kremt) til alltid å påta meg slike ting. Jeg tenker at dette året kan jeg heller bidra fra sidelinjen, for jeg skal jo ikke melde meg helt ut. En mellomting er fint, sier jeg til meg selv.
Etter Manger skal jeg med stor sannsynlighet jobbe et år eller to. Jeg vil ikke haste, selv om jeg, som sagt, gleder meg sykelig til å begynne på universitetet.

Jeg tenker som så, at jeg nå er ferdig med videregående. Veien er nå lagt, nå gjelder det bare å finne riktig retning. Den rette veien kommer ikke med å haste, den kommer rett som det er. Plutselig er jeg der. Jeg gleder meg.