Av og til kommer livet så inderlig nært på. Sykdom. Nestenulykker. Død. Av og til er det vanskelig å holde seg på beina, fordi hele verden befinner seg i tankene dine på én gang. Hele verden, og ikke minst det som skjer etterpå.
Absolutt ingenting.
Befriende tanke, synes jeg. Men ikke for de rundt meg. De som bryr seg om meg. Og likeså er ikke tanken om andres bortgang befriende for meg. Derfor føles livet fryktelig nært nå. Så pressende tungt. Når de som er så nær meg, blir uendelig syke. Svinner hen, til dette store mørket. Sakte går de over til dette absolutte intet vi alle av og til lengter etter, men også frykter. Jeg frykter det mest for de som en gang vil stå igjen etter meg. De vil ikke forstå noen ting, ikke om jeg har levd aldri så lenge. Jeg håper jeg får tid til å printe sjelen min godt nok fast i noe her på jorden, til å bli værende, selv uten å eksistere. Bare noen få ord, kanskje. Så mye, og så lite.
Av og til kommer livet så inderlig nært på. Det får meg til å tenke, skrive visse ord. Ord om død, om livet etterpå. Om dette med å legge noe igjen. Også dette, med å bli forlatt. Å være en etterlatt, når de andre går videre. Også den man absolutt ikke vil at skal gå videre. Denne ene personen, som holder deg så godt fast. Denne personen, som stundom utgjør hele verdens tyngdekraft. Som hindrer deg i å selv svinne hen.
Jeg prøver å forstå, men jeg klarer det bare ikke.
Jeg nekter å bli forlatt igjen.
Hei.
Idag har jeg løpt rundt og vært Lucia med julelys på hodet og lang skjøteledning på slep. Vi sang til hver enkelt på hvert rom, og delte ut boller. Også dro vi til de av lærerne som bor såpass nært at vi kunne gå til de. Altså de fleste, siden dette er en øy på størrelse med… Manger. Hm. Ja. Men vi måtte faktisk ty til rå vold for å få en av de med bil til å kjøre oss ned til den læreren som bor lengst vekke. Siden det regnet fryktelig og sjansen for å få elektrisk støt var større enn vanlig. Grunnet julelysene, altså.
Fin og lang dag. Jeg er trøtt. Som vanlig. Men får ikke helt til å sove, som vanlig.
Dessuten har jeg et savn og et lite verk i magen. Det blir liksom mye verre når jeg kryper under dynen. Da banker det liksom, helt der inne. Også blir jeg liggende å kjenne på savnet og vondten, helt til det har tatt over hele meg og spist meg som nattmat. Og jeg vil da ikke være nattmat.
Jeg vil bare sove, jeg.
Skulle gjerne skrevet noe skikkelig fornuftig og fint her nå. Men jeg er trøtt. Som vanlig. Dessuten surfer jeg rundt på youtube og synger med på de fine sangene jeg finner. Dette har jeg gjort i noen timer. Og dette pleier jeg å gjøre i noen timer. Hver eneste dag i uken. Og etterpå finner jeg flygelet og spiller sangene der og synger med. I noen timer. Hver eneste dag. Nå kom jeg på at jeg skulle blogge om fenomenet “rare ting man gjør når man er alene, og som man gjerne ikke innser at er rart før man tenker at man skal blogge om dette man faktisk bruker flerfoldige timer på hver dag”.
Antar jeg ikke trenger å gjøre det nå.
Forresten er det snart juleferie. Jeg er superglad, fordi jeg har fått meg feriejobb slik at feiren ikke blir hetende ferie, men skoleavbrekk for å jobbe. Og skoleavbrekk for å jobbe er noe man kan like, i motsetning til ferie, som vanligvis fører til ubehagelig mye fritid man ikke helt klarer å fylle med noesomhelst fornuftig og dermed går med til ingenting. Og dette med ingenting fører igjen til ingenting og jeg liker ikke ingenting. Derfor er jeg glad for at jeg bare skal ha et skoleavbrekk for å jobbe. Når jeg ikke jobber skal jeg klemme masse på Mariel og alle andre jeg kjenner. Også har jeg en stor plan til, men det får jeg skrive om imorgen. Nå skal jeg såvisst skrive noe fint til skriveworkshopen jeg skal på imorgen. Skulle egentlig gjort det for lenge siden, men jeg har vært så fryktelig opptatt med å synge fine sanger.
Hallo! Ja, for i Danmark sier de hallo på samme måte som de supervoksne sier “hei” når de mener “hadet”. Det lærte jeg av dansken idag. Derav overskriften.
Det kunne jeg ha sagt hver eneste natt denne uken. Hei. Det er natt. Jeg er våken. Jeg burde sove, men jeg får det ikke til. Hei. Det er natt. Imorgen skal jeg på skolen, nå er det natt. Jeg sover ikke. Jeg drikker kamille- og vaniljete, redigerer bilder, passer på at ballerinaskjørtet mitt beholder alle rynkene sine mens det tørker, brenner lys under oljevann, slik at det lukter vanilje i hele rommet mitt. Vaniljelukt er nok det beste som finnes. Nå har jeg skrevet vanilje tre ganger.
Fire.
Hei. Det er natt. Jeg sover ikke. Jeg ønsker meg noen trygge armer som jeg kan få sove i. Jeg ønsker meg hjerteslag å lytte til. Stryking i håret og i håndflaten, for jeg er et av disse rare menneskene som sovner av slikt.
Jeg ønsker meg en som kan sovne meg.
Vanilje.
Fem.
Om jeg skulle vært en annen, skulle jeg vært Balian i “The Neverending Story”. Han drømmer seg vekk, akkurat som meg. Og alt vi drømmer om, skjer i virkeligheten. Et annet sted, i en annen tid. I vår egen virkelighet.
God natt.
Hei. Uken har gått kjapt og sakte på en gang. Jeg har vært overkreativ. Eller. Jeg er overkreativ fremdeles. Litt på den måten som gjør vondt i magen, og som gjør meg helt virrete og bustete. Bustete fordi jeg ikke har tid til å gre håret fordi jeg må bedrive overkreativisering, og nå har jeg plutselig oppdaget at kammen ikke er der den skal; altså er den vekke. Men jeg kler visst bustekrøller, så det er ikke så farlig. Man skal visst ha litt sånn bustehår når man kunstner seg.
Trykk på bildet for kilde
Selvironi er en fin ting.
Jeg er trøtt. Så trøtt. Så inderlig trøtt. Enda har jeg mye igjen å gjøre. Ikke vet jeg hva som fikk denne mandagen til å bli så fullpakket av ting å gjøre, men nå er klokken 19.00, ganske presis, og jeg har nettopp satt meg ned. Dagen begynte kl. 07.00. Om under én time skal jeg lage i stand kvelds (jeg har nemlig kjøkkentjeneste denne uken), etter det skal jeg ha to skoletimer, og etter det igjen skal jeg på møte, og etter det igjen er jeg nødt til å vaske klær, for jeg har ikke flere rene igjen (flytte for seg selv- syndrom; utsette klesvasken til skapet er tomt, fordi klesvask er kjedelig). Etter det igjen MÅ jeg øve. Eller kanskje jeg må gjøre det nå, for vi har ikke lov til å øve etter kl. 22. Normale mennesker går visst til ro på den tiden, spilling kan virke noe distraherende for de som evt. ønsker å sove.
Men, uansett. Dagen er fullbooket, og det er sikker alle andres også. Jeg klager ikke, for all del. Det å vende tilbake til en mandag typisk slike jeg hadde før jeg flyttet, ble litt sjokk. Nå har jeg tross alt blitt godt vant til skole fra 08.30 – 15.oo og en travel, meningsfull fritid. Med det mener jeg masse øving og andre spille/musikk-relaterte ting, gode venner og mye gøy.
Jeg har ingen rett til å klage. Å velge å gå ett år på folkehøyskole er det beste valget jeg noen gang har tatt, travelt eller ei.
Håper alle har en fin, travel mandag!
Hei. Jeg vil bare si at jeg drar min vei. På turné. Helt til Bømlo og tilbake igjen, tenk. Nå er jeg kjempetrøtt, jeg har spilt i hele dag. Mer enn vanlig, noe som er ganske mye. Jeg burde absolutt legge meg. Håper sokkene mine har tørket til bussen går imorgen tidlig. Ellers har jeg et problem, og jeg ser for meg at problemet vil føre til en dårlig start på turnéen. Ikke at jeg har lykkesokker, eller noe. Jeg bare liker å gå med sokker. Helst flere, i typen ull. Det er dette evige problemet med dårlig skotøy.
Men, ja. Det var bare det jeg ville si. At jeg drar på turné, og at jeg derfor er alle andre steder enn akkurat her i noen dager.
Nyt livet, enn så lenge.
Smil!
